Publisert 13. september 2010 kl. 10.25
i
Klima
I dag samler Miljøverndepartementet mer enn 250 deltakere til konferanse om hvordan vi skal stake ut klimapolitikken framover. Stortingets mål fra klimaforliket er å oppnå nasjonale utslippskutt som tilsvarer 12–14 millioner tonn CO2 innen 2020. For å nå dette målet må det tas en rekke valg.
Det har gått et halvt år siden vi la fram Klimakur 2020 – der vi brettet ut mulighetsrommet for politikerne. Vi har kartlagt 160 tiltak – som til sammen gir mulighet for 22 millioner tonn reduserte klimagassutslipp. Den største delen av jobben vår var å beregne kostnader pr tonn utslipp redusert. Det har kommet mer enn 100 høringsinnspill, og vi har presentert resultatene fra arbeidet minst like mange ganger. Når jeg innleder på konferansen i dag, vil jeg legge vekt på følgende:
1) Det er mulig å nå målet, men det koster – og det trengs pisk og gulrot
Klimakur 2020 viser at det er mange veier til målet – men også at det ikke finnes noen quick-fix. Vi må gjøre noe i alle sektorer hvis det skal være mulig å nå målet og holde kostnadene nede.
Det vi vet helt sikkert, er at dagens virkemidler og forventet økt kvotepris ikke er nok for å nå målene. Det trengs nye styringsmidler, pisk og gulrot, for å tvinge og lokke fram reduserte utslipp. Klimakur viser at vi må gjennomføre tiltak med kostnader opp til 1100–1500 kroner per tonn (gjennomsnittsprisen blir selvsagt lavere) for å nå målet. Kvoteprisen er til sammenligning antatt å ligge på rundt 350 kroner per tonn.
Vi vet også at det finnes relativt billige tiltak i de aller fleste sektorer, og dersom vi ”totalfreder” enkeltsektorer, vil vi måtte gjennomføre dyrere tiltak i andre sektorer – slik at den totale prislappen presses opp.
Vi har utredet mer enn 160 tiltak...
2) Vi må starte nå
Mange av tiltakene vi har utredet i Klimakur forutsetter rask beslutning for å gi beregnet utslippsreduksjoner til beregnede kostnader innen 2020. Det tar tid fra beslutninger fattes og ressurser investeres til man ser resultatene i form av reduserte utslipp. Jo tidligere vi starter, jo raskere kommer vi i gang med nødvendige investeringer, tilpasninger og teknologiutvikling – som øker potensialet for utslippsreduksjoner framover,
Jada, for mange av tiltakene vil reduksjonspotensialet helt sikkert øke etter 2020 og fram mot 2030 fordi kostnadene har pukkelform – de er svært høye i starten, og så synker de etter hvert som det kommer ny teknologi. Og ja, forventet teknologiutvikling innenfor transport (elbiler og biodrivstoff) og karbonfangst og lagring vil sørge for at lavutslippsløsninger blir mer hyllevare etter hvert – og dermed billigere hvis vi venter. Sånn er det alltid – det er alltid best og billigst å vente med å kjøpe ny PC eller mobil til i morgen – men du verden så kjedelig verden hadde vært om ingen hadde kjøpt mobil på 80-tallet fordi vi alle ventet på iPhone 4…
3) Dagens beslutninger gir framtidens utslipp
Sement størkner og asfalt stivner – og slik blir dagens beslutninger rammebetingelser som begrenser mulighetsrommet for framtidige tiltak og virkemidler.
I Klimakur har vi sett på utslippsreduksjoner i 2020. Togradsmålet og målet om overgang til et lavutslippssamfunn vil kreve ytterligere utslippskutt i årene som kommer. Vi må planlegge ut fra et lavutslippssamfunn – og da er det billigere å gjøre riktige beslutninger nå enn å måtte endre kursen senere.
Med usikkerheten knyttet til kvotepriser og en framtidig global klimaavtale kan en til en viss grad forstå at markedet ikke har tatt signalene om at lavutslippssamfunnet er framtida. Men det offentlige kan og bør velge å planlegge ut fra et lavutslippssamfunn – legge til grunn at vi faktisk skal nå de målene vi har satt oss og ut i fra det legge til grunn kostnadene ved framtidige utslipp i dagens beslutninger.
...nå skal politikerne velge.
Til slutt – du må regne med å bidra…
For å få ned utslippene våre vil det være nødvendig både med ny teknologi og adferdsendringer. Vi misliker ofte å endre adferden vår, men noen ganger blir selv ”dramatiske endringer” selvfølgeligheter på lengre sikt – røykeloven er et strålende eksempel på det. Men kanskje er det likevel enklere å få gjennomslag for mer kostbare teknologitiltak fordi det innebærer at vi kan leve som før?
Hvem som betaler regningen er naturligvis svært viktig for å få aksept for tiltakene som må komme. Prinsippet om at forurenser skal betale er veletablert, men offentlig finansiering er også et alternativ for mange tiltak. Offentlig finansiering betyr at du og jeg betaler over skatteseddelen.
Jeg mener vi har lagt fram et solid beslutningsgrunnlag. Nå må det gjøres noen valg – jeg tror ikke det er et enten eller – for noen utslipp vil prinsippet om at forurenseren betaler være nøkkelen, slik at vi må betale mer for produktene vi kjøper og dermed kjøpe og gjøre mindre av det som fører til klimagassutslipp, mens noen løsninger best egner seg for statlig støtte slik at vi bidrar over skatteseddelen, og atter andre utslipp lar seg best stagge ved direkte regulering, men også frivillige avtaler og fond kan være gode verktøy for å få ting til å skje. Jeg ønsker politikerne lykke til med valgene!
Ellen
PS: Her kan du lese mer om Klimakur 2020, laste ned rapporter og slikt
PPS: Her kan du lese innlegget administrerende direktør i SSB og jeg hadde på trykk i Dagens Næringsliv i dag
