Jeg kom nettopp hjem fra todagers samling for landets fylkesmiljøvernledere. De er statlige miljøvernmyndigheters forlengede arm ut i landet – miljøvernets frontlinje.
Denne gangen var vi i Finnmark for å lære litt om de særlige miljøutfordringene i landets nordligste fylke. Turen til Nikel på den andre siden av grensa gjorde definitivt størst inntrykk.
Konsernet vårt
Fylkesmannsembetene har ansvar for et mangfold av saker både på naturforvaltningsområde og innenfor forurensning. To ganger i året arrangerer vi i Klif og Direktoratet for naturforvaltning felles samling med dem.
Det er alltid inspirerende å treffe ”våre” folk ute i fylkene – engasjerte og kunnskapsrike! De er 18 flinke folk med samme jobb – leder av hver sin miljøvernavdeling i hvert sitt fylke.
De har mange oppgaver og stramt om ressurser – derfor er det viktig at vi tilrettelegger best mulig for at de kan gjøre jobben sin godt og effektivt. Nyheter og oppdateringer, erfaringsutveksling, styringssignaler og nettverksbygging står på dagsorden på disse samlingene. Det er viktig å lære av hverandre og sørge for at like oppgaver løses på lik måte – at vi i ”miljøvernkonsernet” jobber godt sammen.
Vind fra øst…
Vi fikk oppleve smakebiter av Pasvik-Inari Trilateral Park, en tre-nasjonal park som omfatter både norske, finske og russiske arealer. Fantastisk vill og vakker natur! Det som gjorde aller mest inntrykk var likevel turen til Nikel. Rart – å passere en strek på kartet som bare er skapt av mennesker – og så er alt annerledes på den andre siden.
Vel, naturen var jo den samme, i hvert fall til å begynne med. Så kom vi inn i området som er skadet av forurensing fra Nikkelverket – og bjørka var nesten borte. Synderen? De betydelige utslippene av SO2; fem til seks ganger større enn Norges samlede utslipp (som er på om lag 20.000 tonn/år) – og i tillegg betydelig nedfall av tungmetaller, især nikkel, kobber og organiske miljøgifter. Miljøgiftene er funnet igjen i de øverste lagene av sedimenter nedstrøms.
…har blitt mildere i år?
Nikkelverket har forårsaket betydelig skogdød og skader på fisk. Utslippene har også krysset grensen og medført betydelig nedfall på norsk side..Norge har i mange år bedt russerne om å redusere utslippene og bevilget penger til dette. Men tiltakene har latt vente på seg.
Vi fikk en omvisning på industriområdet i Zapoljiarny, der nikkelmalmen hentes ut og anrikes. Vi fikk en orientering om pågående ombygging og utbedring av både gruvedrifta og smelteverksaktiviteten i Nikel. Det var oppløftende ting de fortalte, det begynner å skje ting der – som vil føre til reduserte utslipp, men det tar tid.
Og i mellomtiden fortsetter påvirkningen fra SO2-utslippene og nedfall av tungmetaller å påvirke folk og natur i Pasvik og i Russland.
Rød saft og vodka
De store høyblokkene fra rett etter krigen og Leninstatuen på torvet – ingen tvil om at vi var i Russland… Teaterstykket om naturvern som miljøskolen tilknyttet Pasvik zapovednik (naturreservat) framførte for oss var flott, selv om det var på russisk – som jeg ikke begriper noe av. Middagen de inviterte til var en opplevelse – og selv om rød saft og vodka til maten er uvant – så var det velsmakende, og talene var mange og stemningen god. Alle folkene vi traff, både fra russiske miljøvernmyndigheter og fra nikkelverket, var åpne, vennlige og positive.
Dette var en lærerik tur som ga perspektiver og som minner meg om hvor utrolig privilegerte vi er som bor i Norge og hvor heldige vi er som jobber med det aller viktigste – med å bedre miljøet!
Ellen
