Trenger du å engste deg? Kanskje ikke. Men hver og en av oss har, høyst sannsynlig, spor av mange helse- og miljøskadelige kjemikalier i kroppen vår. Vi har fått det i oss fra lufta vi puster, maten vi spiser og tingene vi bruker. Det er snakk om ørsmå mengder, og ikke så mye at vi merker noe til det. Men noen er mer utsatt enn andre.
Død polarmåke som mistenkes å være forgiftet av PCB og andre miljøgifter. Foto: Hallvard Strøm, Norsk Polarinstitutt.
Onsdag denne uken arrangerer vi Miljøgiftkonferansen 2012 sammen med Forskningsrådet. Allerede før påmeldingsfristen gikk ut, var konferansen fulltegnet med 300 forskere og representanter fra næringsliv, myndigheter, interesseorganisasjoner og andre. (Men du kan følge oss via nettet – vi strømmer konferansen.) Det tar vi som et tegn på at mange har skjønt alvoret og at vi har mye arbeid å gjøre for å nå målet regjeringen har satt seg: At utslipp og bruk av kjemikalier som utgjør en alvorlig trussel mot helse og miljø skal kontinuerlig reduseres, men målet er å stanse utslippene innen 2020.
Kvinner i fruktbar alder er kanskje de som bør være mest på vakt. Forskning har påvist flere helse- og miljøskadelige kjemikalier i morsmelk, og de minste barna er de mest sårbare – ikke minst overfor hormonforstyrrende stoffer. Mennesker som lever på tradisjonelt vis i arktiske strøk er også en utsatt gruppe. Her spiser menneskene mye kjøtt og fett fra dyr høyt oppe i næringskjeden, som sel, hval, fugl og fisk. Hav- og vindstrømmer på denne siden av ekvator går mest i en retning – nordover. De største konsentrasjonene av miljøgifter finner vi derfor i dyr og mennesker i arktiske strøk. Det er ganske urettferdig, med tanke på at de knapt bidrar til forurensningen selv men må ta den største belastningen.
Forskningen på dyr og mennesker i nordområdene er ikke lystig lesning. På Bjørnøya har forskere fra Norsk Polarinstitutt funnet døde måker som de mistenker er regelrett forgiftet av PCB og andre miljøgifter. Hos inuittene på Grønland og i Canada gjør høye kvikksølvkonsentrasjoner i blodet hos mødre at det fødes flere barn med lærevansker enn normalt. Det er mange slike urovekkende forskningsresultater. Samlet er de et utvetydig signal om at myndigheter og næringsliv må ta miljøgiftutfordringen svært alvorlig.
Mye er gjort. Utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier fra industrien har gått ned de siste 20-30 årene. Mange miljøgifter forbudt i Norge og i en rekke andre land. Stadig strengere krav til utslipp fra piper og rør og hva produkter kan inneholde, har gjort at utslippene har gått ned, og mengdene av gamle, velkjente miljøgifter i for eksempel fisk og skalldyr er i mange tilfeller på vei ned.
Men mye gjenstår. Med vind- og havstrømmer kommer det både gamle og nye miljøgifter til Norge fra andre land. Miljøgiftene kommer også til Norge med lastebil og båt i produkter vi bruker til daglig: Klær, mobiltelefoner, byggevarer, treningsutstyr og mye annet. Det gjelder også kjemikalier og varer som brukes i næringslivet. Ofte er det snakk om ”nye” miljøgifter og kjemikalier som vi vet for lite om, men hvor det er mistanke om at de kan være helse- og miljøskadelige.
Flommen av nye kjemikalier er stor. Stadig nye kjemikalier kommer til, blant annet for å erstatte stoffer som er blitt forbudt. Vi har sett at enkelte av disse nye stoffene kanskje kan vise seg å ha vel så alvorlige egenskaper stoffene de erstatter. Demningen som skal sikre oss mot farlige stoffer i kjemikalieflommen er nå kraftig forsterket gjennom det felles europeiske kjemikalieregelverket REACH. Dette snur bevisbyrden ved at næringslivet har et større ansvar for å dokumentere egenskaper ved kjemikaliene de bringer på markedet n før stoffer tas i bruk. Regelverket vil ikke eliminere risikoen for helse- og miljøskade fra kjemikalier i framtida, men risikoen iallfall blir langt mindre.
For å takle utfordringene må det jobbes hardt både her hjemme og internasjonalt. Vi som myndigheter oppnår mest – både nasjonalt og globalt – ved å samarbeide med myndigheter i andre land om europeiske og internasjonale reguleringer. Dette er det vi prioriterer høyest, i tillegg til å drive et aktivt tilsyn med industri, importører og forhandlere for å kontrollere at regelverket følges og at de har nødvendig kunnskap. Vi må også styrke forskningen på miljø- og helseeffekter, og utvikling av trygge alternativer til bruk av skadelige kjemikalier.
Handelsnæringen utfordrer jeg gjerne til skjerpet innsats. Mange i handelsnæringen sitter på gjerdet inntil nye reguleringer krever at de hopper ned og forbedrer miljøarbeidet. Mange har for dårlig kunnskap om kravene som gjelder, og vi avdekker stadig brudd på regelverket. Økt kunnskap og oppfyllelse av eksisterende regelverk er det minste vi forventer. Vi skulle gjerne også ha sett at handelsnæringen inntok en mye mer aktiv holdning, ved aktivt å etterspørre trygge alternativer til potensielt skadelige kjemikalier, og leve mer etter føre var-prinsippet. Så det blir lett for oss forbrukere å gjøre trygge miljøvennlige valg når vi handler. Vi tror også næringen selv vil være tjent med det.
Miljøvernorganisasjonene kan også godt engasjere seg litt mer i dette. Og hver og en av oss må bli mer krevende forbrukere som etterspør trygge – helst miljømerkede – produkter når vi handler som privatpersoner eller på vegne av en organisasjon
PS: Sjekk Erdetfarlig.no – om farlige stoffer i forbrukerprodukter
PPS: Les om farlige kjemikalier på Miljøstatus
